Aftenpostens leder hadde nylig et skråblikk på luftfart, bærekraft, taxfree og Avinor. Vårt svar er å utvikle luftfarten, ikke bygge den ned.
Luftfarten står økonomisk fortsatt midt i pandemien. Det tar tid før passasjerene er tilbake. Mange selskaper har det beintøft. Men verden er helt avhengig av luftfart også i årene som kommer. Samtidig må luftfarten investere tungt for å bli fossilfri.
Avinor driver de 43 statlig eide flyplassene i Norge. Det er bred politisk enighet om at vi skal være selvfinansiert av tre typer inntekt: 1. Avgifter fra flyselskapene som bruker lufthavnene. 2. Inntekter fra butikker, restauranter og annet knyttet til eiendommene våre. 3. Inntekter fra taxfree.
Den unike Avinormodellen bidrar til et effektivt luftfartstilbud over hele landet. Overskuddet fra de største lufthavnene bidrar til driften av de mange små.
I dag er det et gap mellom det flyselskapene betaler, og Avinors utgifter for å drifte og utvikle infrastrukturen. Avinor har samtidig kuttet om lag én milliard kroner på egen drift de siste årene. Vi har forståelse for at flyselskapene er kritiske når vi foreslår en avgiftsøkning på om lag 25 kroner pr. passasjer, selv om lignende skjer i andre land.
Vi gjør det vi kan for å holde lave kostnader og høy kvalitet. Avinors avgifter må heller ikke forveksles med flypassasjeravgiften, som er en avgift som går til staten.
Luftfarten må ha passasjerer og inntekter for å investere i det grønne skiftet. Avinor skal være en pådriver og tilrettelegger i dette arbeidet, og flyplassene våre skal være tilpasset nye fly og nye energiformer. Det trengs samarbeid mellom myndigheter og næring, der det vanker «gulrøtter» og ikke bare «pisk» for å få fart på omstillingen.
Norge har greid det før. Elbilen er blitt allemannseie, og langs kysten er fergeflåten blitt elektrisk. Nå står luftfarten for tur. Bærekraftig biodrivstoff, elektrisitet og hydrogen vil være avgjørende ingredienser.
Abraham Foss, konsernsjef i Avinor
